En kort, vakker video om betydningen av takknemlighet. Følelsen springer ifølge fortellerstemmen ut av oppdagelsen av å være tilstede i øyeblikket. Øyeblikket er en gave, det bare er der uten vår egen innsats.

Jeg har en ganske konkret nyttårsfølelse hvert år. Det er den samme følelsen jeg får om høsten, like etter sommerferien. Det er en slags utforskertrang hvor jeg får lyst til å begynne med noe nytt: Å bli bedre på å spille gitar eller trekkspill, begynne å snekre eller skru på sykkelen,  selv ting som jeg er helt elendig til som å tegne, kan jeg får lyst til.  Det er er ikke alltid  det blir det helt store ut av det, men følelsen er god og kan være en drivkraft bak nyttårsforsettene. Når vi praktiserer mindfulness, prøver vi å dyrker frem en holdning som på engelsk kalles for "the beginners mind". Det betyr at når vi gjør noe, så gjør vi det som om det var første gang vi gjorde denne handlingen, som om hvert øyelbikk var noe vi kan oppleve på nytt. Og når vi tenker oss om så er det jo akkurat slik det er. Helt nytt. Dette åndedraget har jeg aldri pustet før, akkurat dette måltidet har jeg ikke spist før, akkurat denne sykkelreperasjonen har jeg ikke utført før osv.  Hvert øyeblikk i året har jeg altså derfor mulighet til å begynne helt på nytt...eller rett og slett å bare være tilstede i det jeg gjør mens jeg gjør det uten tanke på å oppnå et bestemt resultat.

For hovedbudskapet i mindfulness er ikke først og fremst at vi skal endre oss, men å være tilstede i livet og ting slik de faktisk er nå. Det første steget er alltid selvaksepten og den ikke-dømmende holdningen til erfaringene våre. Det kan være vanskelig fordi vi alle har noe ved oss selv vi ikke liker. Tilsynelatende kan det virke som om dette står i motsetning til å endre seg. Men aksept er ikke det samme som resignasjon. Snarer tvert imot. Når selvaksepten er tilstede, har vi en mer stabil plattform for å få til endringer. I virkeligheten er det viktig sammenheng mellom aksept og endring. 

Ofte føler vi oss stresset, engstelige og nedstemte over at ting ikke er slik vi skulle ønske de var. "Jeg burde være tynnere, mer attraktiv, snillere, mer vellykket." Dette ønsket om å være annerledes gjør at vi enten prøver å endre oss, eller at vi gir opp fordi vi at vi ikke får det til. Hvis vi akspetere at i dette øyeblikket er ting slik som de er og slutter å løpe fra ting vi er minssfornøyde med, kan vi oppnå en annen form for tilfredshet. Vi kan slutte å løpe, vi kobler oss på erfaringene våre i øyeblikket, og innser at vi ikke trenger å løpe fra noe som helst. Fra dette ståstedet ser vi lettere hvilke valgmuligheter vi har, vi ser hvilke muligheter som åpner seg og bruker ikke krefter på ting vi likevel ikke kan gjøre noe med her og nå. 
​
Vi går fra:
"Jeg ønsker å slanke meg fordi jeg overvektig. Jeg hater å være overvektig. Før jeg blir kvitt disse kiloene, kan jeg ikke være fornøyd med meg selv"
til:
"Jeg ønsker å slanke meg fordi jeg overvektig, men det er nå engang den vekten jeg har akkurat nå. Hvis jeg tar av noen kilo er det fint. Hvis ikke er det fint det også."

Ironisk nok er sjansene for å få til endringer større på denne måten enn når jeg er missfornøyd med utgangspunktet. Selvverdet vårt er ikke lenger avhengig av å lykkes eller å misslykkes. Istedet for å løpe fra ting vi er missfornøyde med, kan vi sette oss et mål og være tilfreds mens vi beveger oss mot målet. Det blir litt som filosofen Søren kirkegaard har sagt: "Målet er intet, veien er alt." Merkelig nok kommer vi lettere i mål på den måten. Bare prøv! ​

I boken "the mindful path through shyness" skriver Steve Flowers om mennesker som strever med sosial angst , frykt og unngåelses. Her nevner han bla. forfatteren James Joyce som har skapt en karakter med navnet mr. Duffy. Om han står det at "han bodde et lite stykke unna sin egen kropp," og at "han betraktet sine egne handlinger med et kritisk sideblikk." Alle som strever med overdreven selvkritikk og sosial angst kan relatere til mr. Duffy. Hvis du føler deg engstelig rundt og med andre mennesker, er det ikke uvanlig å forestille deg selv på kort avstand fra egen kropp. Du ser på deg selv med et kritisk blikk som en idrettsutøver det forventes perfekt prestasjon fra. I den mindfulnessinspirerte delen av kognitiv terapi forstås problemet med sosial angst i at vi aktivt prøver å få bort angsten og ubehaget som skapes i sosiale sammenhenger, og dernest i at vi betrakter oss selv fra dette utenfraperspektivet, som om vi står utenfor vår egen kropp og evaluerer oss selv: "Du er altfor nervøs! Alle ser hvor redd du er! Du snakker ikke nok og smiler ikke nok! Du er kjedelig! Du fremstår som totalt klønete!" Sannheten er at ingen får det til fra dette perspektivet. Så lenge vi ser oss selv fra utsiden av oss selv og prøver å fremstå etter det vi tenker er andres standarder, vil vi bare fortsette å dømme og streve. Vi vil være fanget i det man i mindfulnesstradisjonen kaller for et uhensiktsmessig "gjøre modus" og ute av kontakt med vårt autentiske jeg. Det er ikke de ubehagelige følelsene som skaper problemet, men hvordan vi relaterer til dem. Det er måten vi lukker døren til følelsene på og så begynner å kritisere oss selv i forhold til en perfekt standard, hva nå enn det måte være, som vedlikeholder problemet. Faktisk er det slik at hvis vi møter angsten med en vennlig og utforskende holdning og avstår fra å engasjere oss i dette forestilte, kritiske publikumet, vil vi merke at den roer seg ned. Vi vil også kunne respondere på krevende sosiale situasjoner, mer enn automatisk å reagere på dem ved unngåelse eller å bli sugd opp selvkritiske og katastrofepregede tanker.